HANS BØRLI [8589]

Hans Børli

Hans Børli (Nació el 8 diciembre 1918 y murió el 26 agosto 1989) fue un poeta y escritor noruego, que además de sus escritos trabajó como leñador toda su vida. Nació en Eidskog, en el sudeste de Noruega, cerca de la frontera de Noruega con Suecia. Fue enterrado en la iglesia Eidskog .

Publicaciones

Poesía

1945: Tyrielden ("Pine Passion")

1948: Villfugl ("Wild Bird")

1949: Men støtt kom nye vårer ("But Spring Would Always Come")

1952: Likevel må du leve ("Still There is Life")

1954: Ser jeg en blomme i skogen ("When I See a Flower in the Forest")

1957: Kont-Jo ("Timber Joe")

21/10-1958:Dagene ("Days")

1960: Jeg ville fange en fugl ("I Wanted to Catch a Bird")

1962: Ved bålet ("By Campfire")

1964: Hver liten ting ("Every Little Thing")

1966: Brønnen utenfor Nachors stad ("The Well by Nachor")

1968: Når menneskene er gått heim ("When Humans Have Gone Home")

1978: Dag og drøm ("Day and Dream")

1969: Som rop ved elver ("Like Roars by Rivers")

1970: Isfuglen ("The Ice Bird")

1972: Kyndelsmesse ("Candlemas")

1974: Vindharpe ("Wind Harp")

1976: Vinden ser aldri på veiviserne ("The Wind Never Beholds the Pathfinder")

1979: Når kvelden står rød over Hesteknatten ("Evening Red over the Horse Hummock")

1984: Frosne tranebær ("Frozen Cranberries")

Prosa

1946: Han som valte skogen ("He Who Chose the Forest"), novel

1949: Det small et skott ("A Shot was Heard"), novel

1951: Sølv og stål ("Silver and Steel")

1953: Under lomskriket ("The Cry of the Loon"),

1987: Tusseleiken (fortellinger og skisser)

1988: Med øks og lyre. Blar av en tømmerhuggers dagbok ("With Axe and Lyre. Sheaths of the Diary of a Lumberjack"), autobiography

1991: Smykket fra slagmarken ("Gem from a Battlefield"), novel

Otros

About Hans Børli:

1998: Syng liv i ditt liv. En biografi. ("Sing Life in Your Life.- A Biography.")

In Translation:

We Own the Forests: And Other Poems, sixty of Børli's poems in a parallel Norwegian-English edition, translated by Louis Muinzer

Cesta lesy, 43 of Børli's poems in a parallel Norwegian-Czech edition, translated by Petr Uhlíř

Premios y reconocimiento

1970: Premio de la Crítica Noruega de Literatura

1971: Nominado para el Premio de Literatura del Consejo Nórdico de la colección de poesía Isfuglen

1972: Premio Dobloug

1974: Fundación Mads Wiel Nygaard

1982: Premio de Honor Fritt Ord.

ESCRIBIR POESÍA 

Decididamente, no: no es difícil escribir poesía - 

es imposible. 

De lo contrario, ¿crees que habría insistido en ello 

durante más de 40 años? 

Intenta, intenta 

ponerle alas a una piedra, intenta 

seguir el rastro de un pájaro 

en el aire. 

[Versión al castellano: Jesús Jiménez Domínguez]

TREET SOM VEKSER OPP-NED

Drømmen er et tre

som vekser opp-ned:

Røttene festet i himmelen, 

fine rothår suger

sær grokraft

fra moldmørket mellom stjernene, 

mens kronen brer ut sine greiner til

en hvileplass for fuglene

i menneskehjertets uendelige rom. 

det jordnæres kontakt med det uendelige...

DAGEN ER ET BREV

Gangstaupa tvers over gransnaret

fram til postkassa ved riksvegen

står alltid oppgått og åpen: 

Alle snøfall tråkket ned

av riflete gummistøvelsteg, alle skygger

slitt som ei golvrye, hvert

segl av nattgammel kingeltråd

brutt-

Ennå venter du. 

På hva-?

Dagen er et brev som aldri kommer. 

Har vi ikke alle noe vi aldri gir opp å vente på, nedtråkkede stier vi aldri klarer la gro igjen, uansett...

TRANESKRIK

Langt innpå øde myrer

skriker ei trane.

Nå som dagen allerede sturer

mot første snøfall

skriker ei trane

så skurrende kaldt og vilt

som hadde fuglen

ei skarp froststjerne

iset fast i strupen.

Og jeg veit med meg sjølv at

dette skriket

vil alltid komme til å følge meg,

alltid,

fordi den skaskøtne flyttfuglen

holder til i vegløse ødemarker

djupt inne i meg.

ikke alle tør vi vedkjenne oss vår tranefugl

MINNENE

Ta det med deg!

Det minste av grønt som har hendt deg

kan redde livet ditt en dag

i vinterlandet.

Et strå bare,

et eneste blakt lite strå

fra sommeren ifjor

frosset fast i fonna,

kan hindre skredets 

tusen drepende tonn i

å styrte utfor.

Ta vare på det tilsynelatende ubetydelige i hverdagen -en dag er det akkurat det du må lite på...

DUFTEN AV FERSK VED

Duften av fersk ved 

er noe av det du seinest vil glømme

når slørene trekkes for.

Duften av hvit, fersk ved 

i savatida om våren:

Det er som sjølve Livet går forbi

barbeint

med dogg i håret.

Den underlige nakne angen

kneler kvinnemjuk og blond

i stillheten inne i deg,

spiller siljufløyte

på knoklene dine.

Med tæle under tunga

leiter du etter ild til

et ord.

Og du veit, mildt som

sønnavind gjennom sinnet,

at ennå finnes det ting

å stole på i verden.

JUNIKVELD

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på trammen.

Og alt vi ser har dobbelt liv,

fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt

av sunkne solefalls-riker.

Og blankt som en ting av gammelt sølv

er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt 

av nykveikte blomsterkvaster.

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,

- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svimlende kort den stund

vi mennesker er sammen.

HOLD SINNET DITT MJUKT

- Hold sinnet ditt mjukt,

sier en stemme i vinden.

- La det ikke stivne

av år og alder. Smør det

med dagenes gule soltalg,

dynk det med dogg fra en blomsterkalk,

garv det i motgangs bitre saltlake.

Hold sinnet ditt várt og villig

som greina i brisen:

en hvileplass for fugler

med vingen blå av himmelduft.

DØDEN

Je har aldri tenkt meg døden 

som en kvil i kvite puter, 

der hvor sorg og stillhet rår bak 

lamperøde ruter.

Je har aldri tenkt meg døden 

som en tårevåt avskjed 

med et liv hvor sorg og sjukdom 

støtt må regnes med.

Je har tenkt meg døden slik som 

elgen faller i sin skog 

når den kvasse blyspiss-kula 

flerrer ragget bog.

Je har tenkt meg døden slik som 

aspa rød og trassig blør 

når de ville traner klager 

gjennom gylne dager 

på sin flukt mot sør.

Inga bleike sørgekranser, 

ittnå prat om - takk for alt! 

Bare gull på blåe høgder 

der hvor sola falt. 

ORD I NATTMØRKET

"Får du itte sova?"

"Nei ... Je ligger her og tenker på 

en kveld innpå skogen.

Ved Nestreia,

den puslete vesle skogselva, du veit. 

Det var en sammarskveld,

je steig-over på steinvaet

neafor den morkne dammen,

grimet og svart etter en hard dag med øksa.

Da la jeg hendene ihop tel ei skål 

og auste vatn i ansiktet på meg,

me´ småmorten spratt uti kulpen der

og lommen skreik i vatna nord på Jaralden.

Som jeg stiger opp på gangstien att

ser je no´ blått som lyser borti løgnet.

Det var to små blommer, du,

- dom stog og skalv i sønnavind

mellom viukjerra på elvlandet."

"To blommor i sammarskogen ...

Er dét nukk te stæla nattesømn frå deg?"

"Ja .... Je var ong den gangen.

Og hadde møtt DEG samma vår´n ...

Nå ligger vi her og lyer på haustvind,

og får itte sova, nåen tå øss." 

GLIMT

Da kjørekaren et øyeblikk 

slår av tenningen på sin digre Massey Ferguson 

hører jeg en rødstrupe låte i seg 

inne i småskogen. Den kjutrer stilt 

denne uendelige varsomme strofen 

som dufter av dogg og dag, 

håp som venter østafor fjella.

"Hør"....! sier kameraten min 

han snur øret mot lyden 

og lysner så rart i ansiktet. 

De gamle kalte den fugger;n der 

for Tiruklokka, han varslet i gråspellet 

på tiurleiken før i tida. 

Den gangen det ennå var.....

Der brøler stålkolossen igjen, 

jeg forter meg og får øreklokkene 

på plass, 

og røsker i startsnora på motorsaga, 

kaster meg heseblesende inn i arbeidet, 

hinker som en skaskøten hare for losen ,

foran den burende traktor-djevelen.

Et liv fratatt sin verdighet, 

hardt, rytmisk- som ord 

sammnsatt av bare konsonanter.

Hjertet stanger anstrengt 

oppe under strupeknuten: 

om to-tre år 

om to-tre raske år 

ligger du på skraphaugen

sammen med blinkende små skår 

av knust fuglekvitter. 

HENDENE

I mange og lange år 

var jeg en menig soldat 

i brødkrigens store birkebeiner-armé. 

Da var hendene mine alltid 

harde og ru, sprukne 

av økseskaft-slit og vinterkjøld, tunge tak i strid for føan. 

Men den gang kunne disse grovskapte 

griperedskaper av noen hender 

iblant åpne seg lykkelig 

og stryke varsomt 

over mjuk kvinnehud 

og lubne barnekinn. 

Nå 

er de samme hendene 

blitt mjuke og hvite, 

ja, reint silkeforet mjuke er de blitt 

av års ufrivillig innesitter-liv. 

Men kjærtegn? Nei, 

nå har disse hendene 

fått en lei tendens til 

å knytte seg, lukke seg hardt 

- rundt ingenting. 

DRØM

Men drøm din drøm 

Det er det eneste 

som kan verge dine øyne 

mot altfor nakne syner: 

Drømmen er blømmende lyng 

som skjuler dødens helleristninger 

på grunnfjellet i ditt sinn. 

DE DØDE

Når blomster på gravene 

skjelver sært i kveldsbrisen, 

da er det de døde selv 

som ånder på dem.

De døde går inn i vinden,

går inn i rommet mellom stjernene. 

Fjellene fjernt i vest 

lyser med en usigelig skjønnhet 

fordi de døde er i lyset. 

Og smilet om din elskendes munn 

skjelver i stjerneblått vemod 

fordi en død søster 

rører ved det.

Se på dine gleder! 

Det er aske på dem, 

- de er eddet ut av brennende hjerter 

og tilhører de døde